Feiringen av Herrens dåp hang opprinnelig sammen med Epifani. Epifania er gresk og betyr «åpenbaring» eller «lysende», og i det religiøse språket betyr det solopp-gang eller en herskers ankomst på statsbesøk. Høytiden er gammel, eldre enn julefeiringen, og har alexandrinsk opprinnelse. Der var 6. januar festdagen for byguden Aeon av Alexandria, som ble feiret i det alexandrinske kulturområdet. Flere steder blir feiringen forbundet med vann, og på 100-tallet i Egypt holdt man dåp natten til epifani, noe som skal ha sammenheng med en før-kristen vannfest til ære for guden Osiris som fant sted på denne datoen.
I øst var 6. januar etablert som feiringen av Jesu fødsel og dåp ca år 250; senere ble også Jesu første under i bryllupet i Kana minnet denne dagen. Med den alexandrinske bakgrunnen er det ikke unaturlig at den kristne Epifanifeiringen ble satt i sammenheng med hav og elver. Frem vokste nå den høytidelige velsignelse av havet. Etter en stor prosesjon til stranden ble velsignelsesbønnene lest, korset kastet i vannet, men ble hentet og brakt tilbake av svømmere. En variant av dette er Høytiden for Havet - Nozze del mare - i Venezia og andre steder.
I den latinske liturgien har Kristi dåp bevart sin plass i Epifanifeiringen. «Hodie... Ioannes in Iordane baptizavit Dominum», heter det i den klassiske antifonen. I noen områder i vest fikk festen for Herrens Åpenbaring (Epifani) den 6. januar en oktav, og på oktavdagen 13. januar ble beretningen om Herrens dåp lest. På 1700-tallet ble 13. januar festen for Herrens dåp i franske liturgier. I 1960 ble festen for Herrens dåp introdusert i den romerske kalenderen.
Siden 1921 feiret man på første søndag etter epifani festen for Den hellige familie. Med nyordningen av kirkeåret av 1969 ble denne festen flyttet til juleoktaven, slik at søndag etter epifani ble til første søndag i det alminnelige kirkeår, men forbundet med festen for Herrens dåp. Den overtok innholdet til den daværende oktavdagen for Epifani. Med søndagen etter epifani begynner rekken av 34 søndager i kirkeåret, som avbrytes av søndagene i faste- og påsketiden og fortsettes i fortløpende num-merering etter pinsen.
På grunn av dåpstemaet hadde man på Epifani hellig vann i kirkene (i Egypt fra el-ven Nilen), velsignet det (i det minste fra 400-tallet) og de troende fraktet det med seg hjem i spesielle beholdere de hadde med til det formålet. Det finnes bevis på at folk mente at vann som var velsignet på epifani, symboliserte den Hellige Ånds til-stedeværelse på lignende måte som Kristi nærvær i det eukaristiske brødet.
Høyadelen, blant dem Hohenzollerne, hentet vann fra elven Jordan for å døpe bar-na i sin familie i. Det samme skjer i den engelske kongefamilien.
