Allerede på 600-tallet feiret østkirken en beskjeden fest for «Den hellige Annas unnfangelse» (av Maria), og dette navnet har den fortsatt beholdt i øst. Festen synes å ha blitt importert til Italia fra Konstantinopel på 800-tallet, fortsatt kalt «Annas unnfangelse». I Roma var allerede festen for Marias fødsel innført og ble feiret den 8. september, så festen for unnfangelsen ble lagt ni måneder før, altså den 8. desember.
De gamle kirkefedrene, først og fremst i østkirken, pleide å kalle Maria «Den skyldfrie, Uskyldens blomst, renere enn englene, den uskyldsfulle liljen, lysende som solen», mens oftest «den uplettede». Ideen at hun var «den nye Eva», fri fra syndens plett, finnes hos de hellige Justin Martyr, Ireneus av Lyon og Johannes av Damaskus.
Men i vesten, preget av sin juridiske tenkemåte, var det sterk motstand mot tanken at Maria skulle være et unntak blant alle Evas barn når det gjaldt arvesynden. Ikke på grunn av noen mindre Mariafromhet, men fordi man så en trussel mot prinsippet om alle menneskers frelse gjennom Kristi død på korset. Ett eneste unntak ville her ikke bekrefte regelen, men tilintetgjøre den. Man sa at om Maria ikke falt under arvesynden, skulle hun ikke trenge å bli frelst. Og dermed skulle Kirkens tro på frelsens universialitet forstyrres: Kristus skulle ikke lenger ha dødd for alle mennesker, og unntaket skulle absurd nok akkurat være hans jomfruelige Mor.Men festen spredte seg på kontinentet på 1100-tallet, og da den ble innført ved katedralen i Lyon rundt 1140, førte det til en protest fra den hellige Bernhard av Clairvaux, som satte i gang en teologisk kontrovers som varte i tre hundre år.
Den hellige Thomas Aquinas motsatte seg også festen, og det samme gjorde dominikanerne, men hele fransiskanerordenen adopterte den, spesielt etter at den salige Johannes Duns Scotus forsvarte dogmet om Marias uplettede unnfangelse i 1263. Han fant en utvei ut av dilemmaet: Han viste at Gud, som lever i evigheten og vet alt på forhånd, kunne med tanke på frelsen i Kristus på forhånd befri Maria fra arvesyndens plett. Dermed er også Maria frelst gjennom Kristi offerdød, og prinsippet om den universelle frelsen er reddet. Fra da av vant festen den 8. desember stadig større utbredelse.
Festen sto i Missale Nidrosiense fra 1519 som Conceptio Marie V. Dagen er også avmerket på den norske primstaven.
I 1830 viste den Uplettede seg for den hellige Katarina Labouré, som deretter spredte andakten til den «undergjørende medaljen» som har et bilde av Marias uplettede unnfangelse. Dette forårsaket en bølge av Mariafromhet, og mange biskoper ba paven om å definere Kirkens lære. Maria sa til den hellige Bernadette Soubirous i Lourdes i 1858: «Jeg er den uplettede unnfangelse». Festen ble gjort til førsterangs kirkefest i 1879.
At Maria var jomfrumor til den guddommelige Kristus, fremgår klart av Bibelen, og fra begynnelsen av har kristne trodd på at hun fortsatte å være jomfru hele sitt liv, slik som kirkefedrene og konsilene bevitner. Men også Maria er født på naturlig måte som barn av sine foreldre, og hun har i likhet med alle andre mennesker mottatt all nåde gjennom Jesus Kristus. Men allerede den tidlige kirke og middelalderens kirke lærte at Gud bevarte Maria fri fra arvesyndens plett helt fra hennes unnfangelse i mors liv. Dette kalles hennes Uplettede unnfangelse. I Den katolske kirke har dette formelt vært et dogme siden 1854, det vil si en trossannhet som alle katolikker er forpliktet på.
Det nye pavelige dogmet ble både da og nå møtt av avvisning fra protestantisk og ortodoks side. Protestantene avviser dogmet på grunn av manglende bibelsk belegg. Det aksepteres av noen anglo-katolikker, men avvises av de fleste anglikanere. Gammelkatolikkene, som brøt med Kirken i 1870, avviser også dogmet. De ortodokse avviser dogmet fordi de ikke deler Den katolske kirkes syn på arvesynden. De avviser også pavens rett til ensidig å definere et trosdogme – det må skje i et økumenisk konsil for hele Kirken.
Les mer på katolsk.no
