På skjærtorsdag feirer paven messe i Lateranet som biskop av Roma, omgitt av sitt presteskap.
Blant de tallrike kirkevigselsfestene som feires i Kirken,
er tre av særlig betydning:
- vigslingen (dedicatio) av sogne- eller klosterkirken,
- vigslingen av bispedømmets domkirke
- og vigslingen av pavens katedral eller domkirke.
Vi blir med dette minnet om at vår tilhørighet i Kirken kan uttrykkes som tre konsentriske sirkler: I lokalkirken, i bispedømmet og i verdenskirken.
Som katolske kristne tilhører vi alle pavekirken, bispekirken og lokalkirken. Dermed blir vigselen av Laterankirken vår bekjennelse til Den romersk-katolske Kirke. Kirkevigselsfesten feires som høytid, domkirkens vigselsfest som minnedag, unntatt i domkirken selv, hvor den er høytid,
og Laterankirkens vigsel feires som fest.
På 1100-tallet ble denne festen lagt til 9. november av ukjente grunner
– en tradisjon hevder at kirken ble vigslet den 9. november 324.
Men mellom 900- og 1100-tallet ble 9. november valgt som vigselsdag for mange kirker som var viet Vår Frelser, for å minnes et mirakel som skjedde i Beirut før konsilet i Nikea i 787. Da strømmet det blod fra en statue av Frelseren etter at en gal mann hadde stukket den med et sverd.
Feiringen av Laterankirkens årlige vigselsfest spredte seg utenfor Roma, hovedsakelig takket være augustinereremittenes innsats. Festen ble ikke feiret universelt før i 1565, men i 1570 ble den tatt inn i den hellige pave Pius Vs (1566-72) missale. I missalet før kalenderrevisjonen i 1969 ble dagen kalt «Dedikasjonen av Erkebasilikaen for den hellige Frelser».
Lateranbasilikaen er en av Romas fire hovedkirker,
de andre er St. Peterskirken (San Pietro in Vaticano), St. Paulus utenfor Murene (San Paolo fuori le Mura) og Santa Maria Maggiore.
Kollekten på denne søndagen er såkalte "Peters-penger", dvs. pengene går til Vatikanet, og ikke til den lokale menigheten.
Les pave Benedikts preken for dagen.
